Nord-Europas største steinur

I Gumpedalen i Sørreisa kommune ligger en unik naturattraksjon: En av Nord-Europas største steinurer, velkjent nok, men kanskje likevel ikke så besøkt som den fortjener å være.

Med start fra parkeringsplassen ved innerste gården er det ikke snakk om mer enn fire kilometer gange i rimelig lett terreng, og underveis finner du flere rasteplasser. Når du nærmer deg selve ura, er det spent tauverk mellom bjørkeleggene – slik at du har noe å holde deg i når du forsererer et par-tre småkronglete steinblokker. Men første del av turen går på god skogsvei, deretter langs merket sti, og på de våteste stedene over myra er det til og med brolagt med bjørkekubber. Har du grovt fottøy, går du uten problemer tørrskodd inn til Steinora.

Jettegryter

Når selve landskapet er attraksjonen, blir turen inn til Steinora en opplevelse både sommer som vinter. Er du heldig og deltar i en guidet utflukt, kan du også få med deg forklaringer på de mange naturfenomenene som du passerer innover dalen – i tillegg til at du nok vil oppdage flere enn du selv var klar over. Nå i september arrangerte Midt-Troms friluftsråd og Sørreisa kommune «naturlostur» til ura med Per Tore Fredriksen som guide.

– Hvor godt kamera har du? spør han, og peker mot jettegrytene på andre siden av Gumpedalslva.

Det er allerede blitt skjømt, og fotoforholdene er ikke de aller beste. Men ennå får man gode eksponeringer av grytene som grus og sand fra smeltevannselva fra isen grov ut i berget. De største er over meteren i diameter. På et mer glattskurt fjellstykke danner noen mindre jettegryter et måpende portrett i stein. Skydekket er lavt denne kvelden, og skoddedottene henger et godt stykke ned i lia. Stemningen kunne ikke ha vært mer trolsk når man nærmer seg steinblokkene som siste istid la igjen for tusenvis år siden.

Det islaget som lå over landskapet i Gumpedalen, var sannsynligvis rundt 1.000 meter tykt. Da isen begynte å smelte for 10-11.000 år siden, hevet jordskorpa seg. Jordskjelv og fjellras var etter alt og dømme vanlige over hele landet. Ennå i dag har vi etterdønninger fra den prosessen.

– Over svenskegrensen var innlandsisen muligens hele 3.000 meter tykk, forteller Per Tore Fredriksen.

– At jordskorpa fremdeles stiger, ser vi for eksempel i Luleå, hvor de har måttet flytte havna – fordi bunnen stiger og vannet blir grunnere.

Esker

Det er frodig terreng langs Gumpedalselva. Oldera trives, og det er gjerne en indikator på godt jordsmonn. På begge sider av dalen har elva lagt igjen mye løsmasse. Derfor er området slett. Gamle beskrivelser forteller om hele femti mål dyrkbar mark. Gumpedalen hadde i sin tid fylkets første slåmaskin. Langs elva er det også noen åsrygger med en spesiell forhistorie. Der man finner en slik rullesteinsås, eller «esker», har elva gått i tunnel gjennom isbreen. Etterpå har tunnelen blitt fylt opp av løsmasse. Det er den avstøpningen man ser restene av i dag.

Det er ikke mange tiårene siden det både var skogslått og jordbruksdrift innover dalen. I dag er småskogen i ferd med å ta over. Kjentfolk som har vandret i området i mange år, synes ura «krymper» etter hvert som skogen vokser til.

Det har vært et mektig fjell som raste sammen og etterlot Steinora. Ett fenomen voldte geologene hodebry. I ura ligger steinblokkene på begge sider av dalen – langt oppe i fjellsida. Det er lite trolig at blokkene har hatt slik fart at de har trillet dit selv. Sannsynligvis har raset gått da det fremdeles var is i dalen. Steinblokkene har dermed sklidd på isen over til andre siden av dalen – og blitt liggende igjen da nedsmeltingen begynte. De største blokkene er opp mot tretti meter i diameter. En slett fjellside rager som en prekestol opp mot den grå himmelen. En sprekk i skylaget legger med ett igjen en strime av sol over fjellmassivet og maler berget rødt. Kan hende var det nettopp der det løsnet for ti millennier siden.

– Den steinblokken vi ser der oppe, kalles «Brynet».  Foran den ligger en blokk som skal være så slett som et dansegulv. Og som kalles «Danseplatten», forteller Per Tore Fredriksen.

– «Brynet» ser ikke så stor ut herfra, men den er enorm.

Postkasse

Vandringen inn til Steinora går greit. Inne i selve ura blir det mer krevende. En naturlig rasteplass er ved den store kulpen, og der finner du både bålgrue og postkasse hvor turboka ligger. Navn fra flere nasjonaliteter forteller om en godt besøkt turistattraksjon – som gjerne flere fra nærområdet burde bese. Det er turen verdt, også når høysommeren er omme og høstfargene har lagt seg over landskapet. Oldera står fremdeles i flor, men så feller den jo bladene grønn også.

Bålkaffen smaker godt ved den store kulpen. Det er ikke bare mørket som kommer utpå kveldsparten. Fra dalen siger også skodda inn. «Brynet» tar sløret på, og på returen er det greit å ha godt lys over steinene. Steinansiktet i elveberget har lukket øynene. Men selv om tvelyset kryper innpå, viser bjørkekubbene vei og leder deg trygt inn på den brede tømmerveien som fører tilbake til parkeringsplassen.

Steinora byr på rike og unike naturopplevelser – ikke minst på høstparten.